Tvangsmedisinering

Hva er tvangsmedisinering?

Hvis man må ta medikamenter ufrivillig er dette tvangsmedisinering. Om man er usikker på om man kan si nei til å ta medikamentene man blir bedt om å ta, kan det være lurt å spørre om man har et vedtak på tvangsmedisinering.

Hvis man føler seg presset til å ta medisiner av en eller annen grunn, så er dette også ufrivillig medisinering, men det regnes ikke formelt som tvangsmedisinering. Det kan være vanskelig å klage på tvangsmedisinering uten et vedtak.

Det er to typer tvangsmedisinering man blir utsatt for etter psykisk helsevernloven;

• Tvangsbehandling etter § 4-4, som foregår over tid, ofte både uker og måneder. Dette er det som oftest menes når man snakker om tvangsmedisinering.
• Akutt tvangsmedisinering med kortidsvirkende legemiddel

Man kan også få kortidsvirkende legemidler som gis i en akutt situasjon etter § 4-8, det regnes da som et tvangsmiddel. Da er det kontrollkommisjonen som er klageinstans, med klage på tvangsmiddel.

I vedtaket skal det stå om sykehuset har brukt paragraf §4-8 eller §4-4 som begrunnelse for tvangsmedisineringen.

Vet du ikke hva slags tvangsmedisinering du har vært utsatt for?

Hvis du selv er i tvil eller ikke har noe vedtak, så vil en tommelfingerregel være at langvarig tvangsmedisinering går under ”behandling” i §4-4. Oftest vil dette dreie seg om tvangsmedisinering med ”antipsykotiske” legemidler. Da er det Statsforvalteren du skal klage til.

Har du blitt ufrivillig medisinert med ”kortidsvirkende legemiddel” hvor hensikten til de ansatte var å berolige hva de så som akutt uro? Da er dette regnet som et tvangsmiddel etter §4-8.

Dette kan i praksis kun klages på etter at det har skjedd, fordi det må være en «nødrettslignende situasjon» for at det skal være lov å bruke et tvangsmiddel.